Min første innleggelse

This is the excerpt for your very first post.

Reklamer

Jeg var 26 når jeg hadde min første maniske episode. Selv om jeg hadde sett mange maniske pasienter selv, er ikke det ensbetydende med at man oppdager når man blir syk. Et av symptomene ved en manisk episode er manglende sykdoms-innsikt. Man kan gjøre alt, og har energi som aldri tar slutt. Det blir vanskeligere å sove, og til slutt prøver en ikke lenger. Når jeg ble syk, føltes det som jeg var et batteri som hadde mye å gå på før det tok slutt. Samtidig var jeg rastløs, oppjaget. Det var vanskelig å sitte stille, og ting kunne ikke gå fort nok. Kollegaer begynte å bli bekymret for meg, for jeg snakket fortere, var mer ukritisk i møter og tok på meg for mye arbeid. Pasientene merket det nok også: Jeg tok meg mindre tid til å snakke med dem, avbrøt dem ofte, og gjorde ikke grundige nok undersøkelser.

En dag sa det stopp. Jeg kom meg ikke på jobb da jeg bare hadde sovet 3 timer natten før. Jeg fant ikke bilnøklene mine, og husket knapt hvor jeg jobbet. Jeg var forvirret, og trodde det var lørdag selv om det var midt i uken. Jeg bestemte meg etterhvert for å ringe en god kollega for å invitere han på kaffi senere på dagen. Min kollega hadde lenge skjønt at noe ikke var som det skulle, og spurte om han ikke kunne komme bort med en gang. Når han kom vandret jeg frem og tilbake på gulvet. Det var umulig å sitte stille, og tankene mine føk rundt i hodet som bordtennis-baller. Jeg hørte ringeklokken langt borte ifra, og slapp han inn. Selv om jeg ikke husker det tydelig, har kollegaen min i ettertid fortalt at leiligheten så ut som et lyn hadde slått ned: Det var gjenstander overalt, og istedenfor å putte bosset i poser, hadde jeg kastet en del rett på gulvet da jeg ikke orket å plukke opp. Han fikk overtalt meg til å bli med på legevakten. Jeg protesterte først, men var samtidig så utkjørt at en del av meg forstod at jeg trengte hjelp.

Slik begynte min første episode. Når jeg ser tilbake på den, ser jeg mareritt-aktige bilder. J